0.4 LES HEFTET

Bakgrunnen til menneskerettighetene

En kort historie om
menneskerettigheter

Kyros' sylinder (539 f.kr.)

Dekretene som Cyrus lagde om menneskerettighetene ble innskrevet i akkadisk språk på en sylinder av bakt leire.
Cyrus den Store, den første kongen av Persia, befridde slaver av Babylon, 539 f.Kr.
I 539 f. kr. erobret Kyros den store, det gamle Persias første konge, byen Babylon. Men det var hans neste handlinger som markerte et stort fremskritt for mennesket. Han friga slavene, erklærte at alle hadde rett til å velge sin egen religion, og etablerte rasemessig likhet. Disse og andre bestemmelser ble notert på akkadisk språk med kileskrift på en lærbakt sylinder.

Dette gamle dokument, som i dag er kjent som Kyros' sylinder, er nå blitt anerkjent som værende verdens første dokument om menneskerettigheter. Det ha blitt oversatt til alle seks av FNs offisielle språk, og dets bestemmelser stemmer overens med de første fire artiklene i Verdenserklæringen om Menneskerettigheter.

Spredningen av menneskerettigheter

Ideen om menneskerettigheter spredte seg raskt fra Babylon til India, Hellas og omsider til Roma. Det oppstod begrepet «naturlig lov» etter som man observerte at folk hadde en tendens til å følge visse uskrevne regler i livet, og den romerske lov var basert på rasjonelle ideer som kunne utledes av altings natur.

Dokumenter som forsvarer individuelle rettigheter – så som Magna Charta (1215), Rettighetspetisjonen (1628), USAs forfatning (1787), Erklæringen om menneskerettigheter i Frankrike (1789), og USAs Bill of Rights (1791) – er skrevne forløpere til mange av nåtidens dokumenter om menneskerettigheter.

En kort historie om
menneskerettigheter

Magna Carta (1215)

Magna Carta eller «Great Charter» underskrevet av Kongen av England i 1215, var et vendepunkt i menneskerettighetene.
Magna Carta, eller «Det store dokumentet», var formodentlig den viktigste tidlige innflytelsen på de omfattende historiske prosessene som førte til den form for lovgivning basert på en forfatning som vi finner i dag i den engelsktalende verden.

Etter Kong John av England i 1215 hadde krenket atskillige av de gamle lovene og skikkene som England var blitt regjert etter, tvang hans undersåtter ham til å underskrive Magna Charta, som spesifiserer de punktene som senere skulle bli betraktet som menneskerettigheter. Blant dem var kirkens rett til å være fri for inngrep fra regjeringens side, alle borgeres rett til å eie og arve eiendom og til å være beskyttet mot å skulle betale før høye skatter. Den fastslo enkers rett til eiendom og til å velge ikke at la seg ekte på ny, og den etablerte prinsippene om ordentlige rettssaker og likhet for loven. Den inneholdt også bestemmelser som forbød bestikkelse og embedsmisbruk.

Magna Charta ble et avgjørende vendepunkt i kampen for å etablere frihet, og vidt og bredt betraktes det også som et av de viktigste rettslige dokumenter i utviklingen av det moderne demokrati.

Rettighetspetisjonen (1628)

I 1628 sendte det engelske parlamentet denne erklæringen av borgerrettigheter til kong Charles 1.
Den neste milepæl vi kjenner til i utviklingen av menneskerettighetene, var Rettighetspetisjonen, som ble utformet i 1628 av det engelske parlament og sendt til Charles den første som en erklæring om borgerrettigheter. Avslag fra parlamentet til finansiering av kongens upopulære utenlandspolitikk hadde fått hans regjering til å oppkreve lån og til å innkvartere tropper i borgernes hjem som en økonomisk foranstaltning. Vilkårlig anholdelse og fengsling for å motsette seg disse reglene hadde skapt en voldsom fiendtlighet i parlamentet mot Charles og George Villiers, den første hertugen av Buckingham. Rettighetspetisjonen, som Sir Edward Coke var opphavsmannen til, var basert på tidligere love og traktater, og den fremsatte fire prinsipper: (1) Ingen skatter kan oppkreves uten parlamentets samtykke, (2) Ingen statsborger kan bli fengselet uten påviselig grunn (en bekreftelse av retten til å få sin sak prøvd ved en domstol), (3) Ingen soldater må bli innkvartert hos borgerne, og (4) militær unntakelsestilstand må ikke brukes i fredstid.

En kort historie om
menneskerettigheter

Den amerikanskje uavhengighetserklæringen (1776)

I 1776 forfattet Thomas Jefferson den Amerikanske Uavhengighetserklæringen.

Den 4. juli 1776 godkjente USAs kongress Uavhengighetserklæringen. Dens primære forfatter, Thomas Jefferson, skrev erklæringen som en formel forklaring på hvorfor den 2. juli kongressen hadde stemt for å erklære seg uavhengige av Storbritannia, mer enn et år etter utbruddet av den amerikanske uavhengighetskrig. Den fastslo at de tretten amerikanske koloniene ikke lenger var en del av det britiske imperiumet. Kongressen utstedte Uavhengighetserklæringen i flere forskjellige former. Den ble opprinnelig utgitt som en trykt brosjyre som ble distribuert vidt og bredt og lest opp for offentligheten.

Filosofisk sett understreket erklæringen to temaer: individuelle rettigheter og rettigheten til revolusjon. Disse ideer ble utbredt av amerikanere og dermed spredt internasjonalt og påvirket spesielt den franske revolusjon.

Den amerikanske grunnlovet (1787) og bill of rights (1791)

Den amerikanske grunnlovens Bill of rights beskytter amerikanske statsborgeres grunnleggende frihetsrettigheter.

De forente staters grunnlov ble skrevet sommeren 1787 i Philadelphia. Den er grunnloven for USAs føderale regjeringssystem og det skjellsettende dokumentet for den vestlige verden. Det er den eldste skriftlige nasjonale forfatning i bruk, og den definerer de viktigste regjeringsorganer, deres rettssystemer og borgernes grunnleggende rettigheter.

De første ti tilleggene til forfatningen, Bill of Rights, trådte i kraft den 15. desember 1791. De begrenset Amerikas føderale regjerings beføyelser og beskyttet alle statsborgeres, beboeres og besøkendes rettigheter på amerikansk territorium.

Bill of Rights beskytter ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til å ha og bære våpen, forsamlingsfrihet og frihet til å inngi et andragende. Den forbyr også urimelig ransakning og beslagleggelse, grusom og usedvanlig straff og påtvungen selvinkriminering. Blant den juridiske beskyttelsen den gir, forbyr Bill of Rights Kongressen å gi lover vedrørende etablering av religion og forbyr den føderale regjeringen å berøve noen person hans liv, frihet eller eiendom uten ordentlig rettergang. Dessuten garanteres en hurtig offentlig rettergang med en upartisk jury i det distriktet hvor forbrytelsen fant sted, og det er forbud mot at en person stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen.

En kort historie om
menneskerettigheter

Etter den franske revolusjonen i 1789 gav erklæringen om menneskerettighetene og borgerens særlige friheter fra undertrykkelse et «uttrykk for den allmenne viljen.»

Erklæringen om menneske- og borgerrettigheter (1789)

I 1789 avskaffet det franske folket sitt eneherskende monarki, og satte scenen for opprettelsen av den første franske republikken. Bare seks uker etter stormen på Bastillen og knapt tre uker etter avskaffelsen av feudalsystemet ble Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene (fransk: Déclaration des droits de l'Homme et du citoyen) vedtatt av nasjonalforsamlingen som det første skrittet i retning av å skrive en forfatning for den franske republikken.

Erklæringen proklamerer at alle borgere skal sikres rettighetene til «frihet, eiendom, sikkerhet og motstand mot undertrykkelse». Den hevder at behovet for lovgivning skyldes faktumet at «… utøvelsen av enhver manns naturlige rettighetet bare har de grensene som sikrer andre medlemmer av samfunnet de samme rettighetene». Slik ser erklæringen lover som et «uttrykk for den allmenne vilje,» som har til formål å fremme denne likestillingen med hensyn til rettigheter, samt bare å forby «aktiviteter som er til skade for samfunnet».

Den første Geneve-konvensjonen (1864)

Det originale dokumentet fra den første Genève-konvensjonen i 1864 som sørger for pleie til sårede soldater.
I 1864 deltok seksten europeiske land og atskillige amerikanske stater på en konferanse i Genève etter innbydelse fra regjeringen i Sveits, på initiativ av Genève-komiteen. Den diplomatiske konferansen ble holdt med henblikk på å vedta en konvensjon om behandlingen av sårede soldater i kamp.

De viktigste prinsippene som ble fastlagt i denne konvensjonen og som ble opprettholdt av de senere Genève-konvensjoner, stipulerte at man var forpliktet til uten forskjellsbehandling å yte hjelp til sårede og syke militærpersoner, og at man skulle respektere medisinske transporter og utrustning som var tydelig markert med et rødt kors på en hvit bakgrunn.