Erklæringen om menneske- og borgerrettigheter (1789)

I 1789 avskaffet det franske folket sitt eneherskende monarki, og satte scenen for opprettelsen av den første franske republikken. Bare seks uker etter stormen på Bastillen og knapt tre uker etter avskaffelsen av feudalsystemet ble Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene (fransk: Déclaration des droits de l'Homme et du citoyen) vedtatt av nasjonalforsamlingen som det første skrittet i retning av å skrive en forfatning for den franske republikken.

Erklæringen proklamerer at alle borgere skal sikres rettighetene til «frihet, eiendom, sikkerhet og motstand mot undertrykkelse». Den hevder at behovet for lovgivning skyldes faktumet at «… utøvelsen av enhver manns naturlige rettighetet bare har de grensene som sikrer andre medlemmer av samfunnet de samme rettighetene». Slik ser erklæringen lover som et «uttrykk for den allmenne vilje,» som har til formål å fremme denne likestillingen med hensyn til rettigheter, samt bare å forby «aktiviteter som er til skade for samfunnet».

Den første Geneve-konvensjonen (1864)

I 1864 deltok seksten europeiske land og atskillige amerikanske stater på en konferanse i Genève etter innbydelse fra regjeringen i Sveits, på initiativ av Genève-komiteen. Den diplomatiske konferansen ble holdt med henblikk på å vedta en konvensjon om behandlingen av sårede soldater i kamp.

De viktigste prinsippene som ble fastlagt i denne konvensjonen og som ble opprettholdt av de senere Genève-konvensjoner, stipulerte at man var forpliktet til uten forskjellsbehandling å yte hjelp til sårede og syke militærpersoner, og at man skulle respektere medisinske transporter og utrustning som var tydelig markert med et rødt kors på en hvit bakgrunn.