DEN INTERNASJONALE MENNESKERETTIGHETSLOVEN

Verdenserklæringen om Menneskerettigheter er en ideell standard som nasjoner over hele verden etterlever, men den kan ikke gjennomtvinges som lov. Og dog er den ikke juridisk gyldig. Derfor besto FNs Menneskerettighetskommisjons arbeid fra 1948 til 1966 hovedsaklig i å skape en samling av internasjonale menneskerettighetslover basert på Verdenserklæringen.

Menneskerettighetskommisjonen utarbeidet to hoveddokumenter: Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR). De ble begge internasjonale lover i 1976. Sammen med Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, utgjør ICCPR og ICESCR det som er kjent som «Den internasjonale menneskerettighetsloven».

ICCPR fokuserer på saker som angår f.eks. retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet og valgrett. ICESCR fokuserer på saker som angår mat, utdannelse, sunnhet og husly. Begge konvensjonene erklærer at disse rettighetene gjelder for alle mennesker og forbyr diskriminering.

Artikkel 26 i ICCPR opprettet FNs menneskerettighetskomité. Komiteen, som består av menneskerettighetseksperter, har ansvar for å sikre at hver av underskriverne av ICCPR overholder konvensjonen. Komiteen undersøker rapporter som den får fra landene hvert femte år for å sikre at de overholder konvensjonen og den offentliggjør konklusjoner om landenes prestasjoner.

Mange land som har ratifisert ICCPR har også akseptert at Menneskerettighetskomiteen har lov til å undersøke beskyldninger fra enkeltpersoner og organisasjoner om at staten har overtrådt deres rettigheter. Før man appellerer til Komiteen, må personen som klager, først ha brukt alle appellmulighetene ved domstolene i sitt eget land. Etter en undersøkelse offentliggjør Komitéen resultatene. Dette har stor virkning. Hvis Komiteen støtter anklagene, må landet gå til skritt for at overtredelsen blir avhjulpet.

ETTERFØLGENDE MENNESKERETTIGHETSDOKUMENTER I FN

I tillegg til konvensjonene av Den internasjonale menneskerettighetsloven, har De forente nasjoner vedtatt mer enn 20 grunnleggende traktater som ytterligere utdyper menneskerettighetene. Blant disse er konvensjoner som forebygger og forbyr overgrep som tortur og folkemord, og som beskytter spesielt sårbare befolkningsgrupper som flyktninger (Konvensjonen om flyktningers rettsstilling, 1951), kvinner (Konvensjonen til avskaffelsen av alle former for diskriminering imot kvinner, 1979), og barn (Konvensjonen om barns rettigheter 1989). Andre konvensjoner behandler rasediskriminering, forebyggelsen av folkemord, kvinnenes politiske rettigheter og forbud av slaveri og tortur.

Hver av disse traktatene har etablert en komité av eksperter til å overvåke at dens stater gjennomfører traktatens bestemmelser.