Fremmer menneskerettigheter over hele Nova Scotia

Aktivist Otis Daye er på en reise for å gjøre menneskerettigheter til en realitet over hele Nova Scotia, Canada.

Otis Daye er en menneskerettighetsaktivist som jobber med Youth for Human Rights International-programmet i Nova Scotia, Canada, som er en av landets 13 provinser og territorier som ligger på østkysten av Nord-Amerika. Daye er likestillingskonsulent for Halifax Regional Centre for Education, det offentlige skoledistriktet som har ansvar for 137 skoler.

Daye er født og oppvokst i Halifax, Nova Scotia, med en afrikansk-novascotisk far og en guyansk mor. Bestefaren hans var en kanadisk lettvektsmester i boksing, den første svarte Sergeant at Arms i Canada og en menneskerettighetsaktivist. En gate ble oppkalt etter bestefaren hans, i tillegg til et afrosentrert læringsinstitutt: Delmore «Buddy» Daye Learning Institute. I årenes løp har Otis Daye vært skuespiller, låtskriver og utøver. Han sier at sønnen hans, Bishop, uten tvil er hans største prestasjon.

«Jeg har alltid vært involvert i å hjelpe ungdom med å utvikle seg i Nova Scotia.

Bestefaren min er en stor motivasjon for hvorfor jeg gjør det arbeidet jeg gjør. Da muligheten opprinnelig bød seg, var jeg i en stilling jeg virkelig likte, men følte et kall til å gjøre overgangen til å jobbe innenfor menneskerettigheter, ettersom dette var arbeidet bestefar gjorde. Han var avgjørende for å etablere Nova Scotia Human Rights Commission, og det er noe som alltid har festet seg hos meg. Nå som jeg kan gjøre det med unge mennesker, er det en sann velsignelse og en gave. Jeg ser også behovet for å utjevne spillereglene for alle. Som samfunn kjemper vi stadig med spørsmål om menneskerettigheter og sosial rettferdighet, og det er veldig forvirrende for elever og barn å forstå. Jeg ønsket virkelig å hjelpe folk med å roe seg ned, snakke åpent og ærlig, og tenke på hvordan vi alle kan gjøre dette arbeidet sammen.

For øyeblikket prøver jeg å gjøre hver skole i vår provins til et mer rettferdig sted for alle elever. Dette betyr at hver elev kan gå inn på en skole og føle at de kan uttrykke seg på hvilken som helst måte de velger uten frykt eller nøling for at andre vil rakke ned på dem. Dette kan bare gjøres ved å etablere en kultur for aksept, forståelse og tillit på hver skole. Jeg bruker det jeg har kalt ’Equity Teams’ for å nå dette målet. Først jobber jeg med personalet for å identifisere og ta tak i spørsmål om diskriminering, rasisme eller fordommer av noe slag, og gir dem deretter de nødvendige verktøyene for å gjøre det på en kompetent måte. Derfra engasjerer jeg elevene i prosessen med å identifisere og påpeke elementer i deres skolekultur som ikke fungerer for dem fra et rettferdighetsperspektiv. Til slutt ser jeg på de ansattes undervisningspraksis for å forsikre meg om at de bruker rettferdighetens linse når de arbeider med elevene sine.

Jeg jobber i et område som krever at jeg snakker om rase og rasisme på jevnlig basis. Jeg blir noen ganger møtt med uvitenhet, misforståelser, urealistiske forventninger og en virkelig mangel på forståelse fra lærere, elever og medlemmer av samfunnet. Dette er uten tvil den vanskeligste delen av det jeg gjør, da jeg alltid må skille mine personlige følelser fra arbeidet mitt. Den største ressursen jeg har, er evnen til å få folk til å føle seg komfortable nok til å avsløre sine egne sårbarheter. Dette er nødvendig fordi vi ikke kan få til endring uten ærlighet, og vi kan ikke ha ærlighet hvis folk er redde.

Jeg bruker Youth for Human Rights’ undervisningspakker som en av kjerneressursene for Equity Teams. Spesielt på videregående nivå, hvor elevene er i stand til å samarbeide med Staff Lead Equity Team for å identifisere og fremme menneskerettigheter på hele skolen. På barneskole- og ungdomsskolenivå er pakkene en ressurs for ansatte som bruker dem som veiledning for å lage leksjoner og workshops.»