Presidenten i Timor-Leste og Nobel fredspris Laureate, José Ramos-Horta, har tilbrakt størstedelen av sitt voksne liv med å kjempe for frihet fra undertrykkelse for hjemlandet sitt. Da han var 18 år gammel ble Ramos-Horta forvist fra Timor-Leste – den gang en portugisisk koloni under et militærdiktatur – til Mozambique, for hans åbenhjertige kritikk av regjeringens manglende evne til å beskjeftige seg med underutvikling og utbredt fattigdom. Han vendte senere kortvarig tilbake til Timor-Leste, men ble forvist igjen fra 1970 til 1971 for å snakke imot det portugisiske militærstyret.

I 1974 erklærte Timor-Leste sin uavhengighet fra Portugal og kort tid etter kom en invasjon fra Indonesia som begynte en annen brutal besettelse. Etter å ha forlatt Timor-Leste tre dager før invasjonen, tilbrakte Ramos-Horta, den gang 25 år, de neste tjuefire årene i eksil med å gjøre verden oppmerksom på den vanskelige situasjonen i Timor-Leste.

Han ble den yngste person til å henvende seg til De forente nasjoner, og han overbeviste FN representanter om å vedta en resolusjon som støttet uavhengighet av Timor-Leste. Tross denne seieren fortsatte Indonesia besettelsen, og han fortsatte med å oppfordre FN og andre verdensledere om å overbevise Indonesia om å gi Timor-Leste sin frihet. I 1996, sammen med hans landsmann, biskop Ximenes Belo, ble Ramos-Horta tildelt Nobels fredspris.

Hovedsaklig gjennom Ramos-Hortas innsats, vant Timor-Leste til slutt i 2002 uavhengigheten sin, og deretter i 2006 ble han utnevnt til statsminister i Timor-Leste og deretter til president i 2007.